Jeg har sittet ute og tegnet mange ganger, i all slags vær og med forskjellige tegneredskaper. Med og uten veiledning fra kunstnere, arkitekter og landskapsarkitekter som lærere. Jeg begynte på studiene i landskapsarkitektur uten å kunne tegne, og det tok ikke så veldig lang tid før jeg følte at jeg ville gjøre noe med det; harde, direkte tilbakemeldinger og kommentarer om at jeg tegnet grisete motiverte meg til å ta noen tegne- og malekurs ved Nydalen kunstskole i Oslo.
Der lærte jeg at grisete også kan bety fritt, ledig og intuitivt. Dessuten: en del av prosessen er å bli kjent med sitt eget uttrykk. Jeg gjentar: bli kjent med, ikke dømme. Den lange, strenge og overbevisende indre dialogen om at tegningen er stygg og barnslig, og i det hele tatt feil, minner meg om at tegning også er en måte å jobbe med seg selv på.
Og det var nettopp å jobbe med meg selv jeg gjorde denne dagen sent i juli, da jeg bestemte meg for å gå ut i skogen for å tegne. Min første tanke var at alle kommer til å le av resultatet; «Hæ, har du sittet ute i skogen i en hel time og kommet tilbake med det der? Det ser jo ut som en barnetegning!» Nå er det faktisk slik at jeg ikke trenger å vise frem skissene mine til noen hvis jeg ikke vil. Dessuten er det nettopp det jeg driver med: skisser. Det var aldri meningen å produsere et ferdig maleri.
Kognitiv terapi løste kanskje ikke alle de psykiske problemene mine, men teknikkene jeg har lært fikk meg til å gå ut for å tegne. En annen barriere var at jeg aldri hadde malt ute før. Inntil nylig har jeg holdt meg til blyant- og penntegninger. Derfor føltes det som et større tiltak å skulle male utendørs. Men etter å ha tenkt på det noen dager, bestemte jeg meg for at målet var å gjennomføre: pakke ned litt utstyr, gå opp i skogen og få noen streker og litt pigment på papiret. Nødvendigvis ikke noe mer.
Jeg pakket en sekk med en flaske vann, en tom flaske, skissebok, pensler, malekluten min, penal med blyanter, blyantspisser og knetgummi, beholder til vann, sitteunderlag og akvarellskrin. Basispaletten min (se bildet over) består av en kald og en varm versjon av primærfargene: quinadricone rose, pyrrol scarlet, phlatho blue, french ultramarine, hansa yellow light og new gamboge. Det er denne jeg har med meg ut på tur.
Småbruket jeg bor på ligger bokstavelig talt rett ved skogen, så turen min ble ikke så veldig lang. Det holder å gå over grusveien som går gjennom eiendommen vår, og opp mellom trærne. Jeg fant et passe sted midt i mose, blåbær- og tyttebærlyng, kvister, barnnåler og med minst hundre fluer som selskap.
Jeg begynte med å skissere opp grunnformene furua (på bildet under) med blyant før jeg definerte kantene med en tynn, vannfast penn. Deretter la jeg på et tynt lag med french ultramarine. Jeg må innrømme at arbeidsstillingen bød på utfordringer, og at det var godt å ha permen til skisseboka som underlag – særlig da jeg skulle legge på bakgrunnsfargen. I det siste har jeg begynt å følge Liron Yanconsky på YouTube, og jeg lærte mye av denne beskrivelsen av lavering.
Skissen av furura (på bildet under) tok omtrent tjue minutter. Jeg fokuserte på generell form, retninger, kanter, lys og skygge. Det lå igjen en del våt maling på paletten, og disse nyansene av grønt, brunt og grått funka perfekt til å sprute over til slutt.
Det tok nye tjue minutter før papiret var tørt, og den tiden brukte jeg på å vende blikket nedover, mot bakken, og skissere opp lyngen som fantes der (se det nederste bildet). Jeg la på det første laget med maling mens jeg satt i skogen, og det andre innendørs noen dager senere. Når det kommer til å blande farger, har jeg latt meg inspirere av denne YouTube-videoen.
Om jeg skal trekke noen konklusjon fra denne utvidede maleøkta, må det være at jeg er glad for at jeg gjennomførte. Det er prosessen og læringen, og ikke nødvendigvis det som havner på papiret, som er det viktigste. Og ikke minst: det har fått meg til å ville reflektere og skrive om det.
