Hvor går grensen mellom abstraksjon og figurasjon? Hva skal til før et bilde vil oppleves som enten abstrakt eller figurativt? Jeg hadde ingen tanker om at jeg, i løpet av prosessen rundt dette bildet, skulle ende opp med en flaske.
Idéer til hva bildet skal forestille kommer ofte etter at jeg har lagt på lag på lag med maling, og står midt i et abstrakt kaos. En av de største frihetene ved å male med akryl, er nettopp at flere lag gjerne bidrar til at bildet blir bedre. Det gir liv, tekstur og variasjon. Og ettersom disse lagene kan bestå av både mørke og lyse farger, opake og transperante, er det fullt mulig å rydde opp i et overgrodd bilde.
I dette tilfellet kom løsningen til meg innenfor et ganske kort tidsrom. Jeg la fra meg malingen, plukket opp en kullbit og skisset opp noen enkle former på lerretet. Blandingen av det flytende og det skarpe tok meg i retning av noe flytende, hissig og potensielt farlig: alkohol.
Og slik landet bildet: alkohol som vil ut av flasken. Den fyrrige energien på innsiden som blir roligere når den slipper ut, for så å svinne helt bort. Jeg roterte bildet 180 grader, så jeg kunne bruke «hullet» i den lyse rammen til å imietere at trykket fra væsken i flasken presser seg opp og ut.
For å få frem detaljene inne i den mørke flasken, la jeg på en god mengde lys gul på utsiden av flasken. Jeg syntes at flasken fortjente å få noen detaljer, særlig i tuten. Helt til slutt antydet jeg boblene inne i flasken, og lyset som ga gjennskinn i glasset.
Det er mye abstraksjon i det figurative, og mye figurasjon i det abstrakte. Per definisjon er alle bilder utsnitt av virkeligheten, og dermed abstraksjoner. Diskusjonen om figurasjon har mer verdi enn abstraksjon, er sånn sett veldig interessant: hva ligger bak et slikt spørsmål? Finnes en figurasjon helt uten abstraksjon? Og hvem skal bestemme om noe er det ene eller det andre?
