I sommer har jeg brukt mange dager på å gå gjennom bunker med opprullede lerreter. På noen av dem fant jeg bilder jeg er brukbart fornøyd med, mens de fleste ble, og skal bli, til helt nye motiver. Det å rydde opp i gammelt materiale for så å lage nye bilder på toppen av dem har vært givende, slitsomt og litt overveldende. På et tidspunkt begynte jeg virkelig å lure på hva jeg skal bruke alt sammen til. Hva er hensikten? Hvorfor fortsetter jeg stadig med å lage disse bildene?
Det å samle disse bildene i dette blogginnlegget får meg til å tenke at det å jobbe i en intutiv prosess har en egenverdi. Og, som jeg har nevnt før, er ikke det viktigste akkurat hva som skjer på lerretet. Bilder kommer og går, men læringen og erfaringene blir værende.
Jeg tenker at det er mulig å øve opp den kunstneriske intuisjonen sin. Det handler om øvelse, tålmodighet og kunnskap. Akkurat på samme måte som en språkbruker kan føle at en setning er bedre enn en annen, kan en som tegner eller maler føle om en komposisjon fungerer eller ikke.
